S01E11 - Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til
I dagens episode snakker jeg om hvorfor jeg bodde i et halvmalt hus i flere måneder og hvorfor selv enkle oppgaver kan være umulige. Og så får du endelig vite hvorfor Titanic sank!
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og jeg er veldig glad for ta du har tatt turen innom podkasten min.
Jeg skal starte med en historie som illustrerer det vi skal snakke om i dag. Da jeg kjøpte huset for en del år siden, var det ganske mye furu her, samt farger som ikke akkurat var min smak. Så, som så mange andre bestemte jeg - her måtte det males! Dette var spennende, ikke sant. Jeg valgte farger, jeg kjøpte inn sparkel og koster og alt mulig utstyr. Jeg satte i gang.
Men så gjorde jeg det man ofte ser på Sinnasnekkern som kardinal tabbe nummer 1. Jeg satte i gang med hele huset på en gang. Selvsagt ble det for mye, selvsagt ble jeg overveldet, selvsagt forsvant spenningen. Plutselig budde jeg i et hus hvor det var malt en vegg i ett rom, taket i neste, så de to andre hadde malte vegger, men ikke tak.
Og ikke bare forsvant gnisten - det var heller ingen som presset på. Ingen frist, ingen forventning Det var var ingen som skulle komme på innflyttingsfest (altså, jeg hadde ikke invitert noen, ikke at jeg hadde planlagt festen og ingen kom, så ille står det vel ikke til). Det var rett og slett helt likegyldig for omverdenen om veggene inne var malt eller ei. Ingen så det.
Så jeg bodde i et halvtmalt hus i noen måneder. Helt til min mor kom på besøk. Som jeg har nevnt tidligere, hun gjør ting. Så hun tok fram bøtta og begynte å male. Til min store skrekk begynte hun å male mens jeg var på jobben - uten å spørre, uten å vente. Hun bare STARTET. Og siden jeg ville være sikker på at det ble gjort riktig, så jeg overtok og ferdigstilte i løpet av noen dager.
DOPAMILLA: Selvfølgelig gjorde du det ferdig når MOR var der. Skam er tydeligvis den beste motivatoren.
Og før du tenker 'jaja, du skulle bare planlagt bedre og tatt ett rom av gangen' - nei. Det samme hadde skjedd uansett. Jeg ville blitt lei etter to rom og stoppet. Fordi problemet var ikke planen eller latskapen. Problemet ligger et annet sted, men det skal vi komme tilbake til.
Det er kanskje litt morsomt, men det er også ganske tragisk historie. Fordi mens man sitter på sofaen i et rom som er halvveis malt i flere måneder, sitter du hele tiden i en påminnelse om hvor umulig du er. Hvor udugelig. Herregud, hvorfor startet du med alt på en gang? Hvorfor kunne du ikke planlegge bedre? Hvorfor ble du ikke ferdig når du en gang begynte?
Og så videre. Jeg tipper at jeg ikke er alene som har hatt slike følelser av utilstrekkelighet. Hadde dette vært et strikkeprosjekt, hadde det endt opp uferdig i en boks i kjelleren, men et umalt hus er noe som er vanskelig unngå, vanskelig å la være å piske seg selv for. Så det er også ganske vondt historie. Selv om den er morsom. Og det er nettopp dette jeg vil snakke om i dag - hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor klarer vi ikke å komme i gang med ting vi VIL gjøre, ting vi VET vi må gjøre? Er det latskap? Er det dårlig vilje?
Nei. Det er noe helt annet.
Jeg har såvidt nevnt tidligere at attention deficit hyperactivity disorder er et skikkelig dårlig navn. Det beskriver kun det man SER, og kun hos de som er hyperaktive utad. Det beskriver ikke det som SKJER. Det er toppen av isfjellet, men later som om det ikke finnes noe is under vann. Og er det noe Titanic har lært oss, så er det nettopp dette - den farligste delen av et isfjell finnes under vannet. Det er den som gjør at vi krasjer og drukner, ikke det vi ser på oveflaten.
Så i dag skal vi kikke under vannoverflaten. Jeg skal snakke om noe som heter eksekutiv funksjon og i praksis betyr noe som å ha evne til å planlegge og gjennomføre ting. En slags prosjektlederstilling i livet ditt.
En person med ADHD har de samme forutsetningene som 'normale' folk. Alle delene av hjernen er der og funker - men vi mangler ofte den som skal sette dem sammen til en fungerende helhet. Jeg har valgt å lage et bilde på dette, og jeg håper det gjør det lettere å forstå. Fra nå av har du ikke ADHD, men du er en sykehusdirektør.
DOPAMILLA: En UPÅLITELIG sykehusdirektør. La oss være ærlige her.
Altså tenk på hjernen som et sykehus med alle legespesialistene, LIS-leger og legestudenter, alle sykepleirne og hjelpepleiere, og alle portører, administrativt ansatte og pasienter. På dette sykehuset - som fortsatt er hjernen din, husk at det er det vi snakker om - jobber det mange mennesker, alle flinke i sitt fag.
Så på toppen har du en direktør som styrer alt dette. Men den direktør du har til disposisjon er dessverre litt upålitelig. Tidvis oppførere han seg som en slask som kommer på jobb både sporadisk og noen ganger kommer han til og med full. Andre dager kan han være dyktig og engasjert, for all del, men dessverre ikke alltid. Noen dager er han bare sliten og likegyldig til alt som skjer på sykehuset.
Og du vet ikke hvilken dag det er i dag - kanskje han er skjerpet, kanskje fyllesyk.
Så de dårlige dagene, da løper de ansatte rundt, vet ikke hva de skal gjøre, og blir rett og slett overveldet av alt som må gjøres. Direktøren er kanskje bakfull, kanskje sliten, så ingen forteller dem hvilke saker som er viktige, hvilke pasienter skal prioriteres, hva skal de la være å gjøre. De har ikke myndighet til å bestemme dette selv, så de surrer rundt i blinde.
Men så på noen av dagene direktøren kommer på jobb skjerpet, så skjerpet og fokusert at han kjører alle ansatte til å jobbe 14 timers vakter og de slipper ikke hjem før de er ferdig. Han har bestemt at alt skal gjøres nå. Uten å stoppe, uten å tisse, uten å spise.
Se for deg en arbeidsdag på dette sykehuset. En dag de har planlagt en hjertetransplantasjon. Pasienten trenger sårt et nytt hjerte og er i ferd med å gå tom for tiden. Helikopter med donorhjerte er på vei. Så mens anestesilegen har fått pasienten klar til operasjon, er kardiokirurgen ingen sted å se. De søker etter han og oppdager at han befinner seg på en annen sal i andre enden av sykehuset. Han sliter med å motivere seg til å foreta operasjonen, han kranglet med kona i går og måtte sove på sofaen. Og siden det ikke er noen som skal fortelle ham hva han skal gjøre, og det får ingen konsekvenser, ja, da er han ikke så nøye med å gjøre det han skal.
Helikopteret er på vei inn for landing, men sykepleieren og legen som står der og venter på å ta imot hjertet ser ingenting. Hører ingen rotor. Nei de gjør ikke det, fordi helikopteret har landet på feil sykehustak. Så de prøver raskt å omdirigere det hit. Pasienten på operasjonsbordet får hjertestans og nå begynner alt virkelig å haste.
DOPAMILLA: Og folk lurer på hvorfor vi glemmer å svare på mailer. Vi har et HELIKOPTER som landet på feil tak, folkens!
Ser du for deg dette bildet? Dette kaoset? Dette er hjernen din.
Den består av mange deler som i seg selv er kompetente, men det er ingen som tar styringen og sørger for at riktig beskjed blir gitt til riktig tid. Så mens du stirret på en haug av klær som skal brettes i skapet og ikke kommer i gang, er det egentlig operasjonssykepleieren som ikke finner skalpelen og akuttlegen har dessverre ikke fått vite hvilket bein som skal opereres, så han står der og roper hvor er røntgenbildet. De er i seg selv alle superflinke, men ikke så veldig flinke til å snakke sammen og trekke i samme retning.
Så om vi skal oversette dette til litt mer faglige termer - de kompetente spesialistene jeg har latt gjennomføre den ikke så vellykkede transplantasjonen, det er hjernens delsystemer. Hukommelse, språk, motorikk, følelser – alle er dyktige på sitt felt. Hjernen har mange delprosesser som må samkjøres (arbeidsminne, planlegging, igangsetting, impulskontroll) for at vi skal gjøre det vi skal gjøre. Og så har vi kontrollrommet - det er der direktøren skal sitte og koordinere alt.
Men, når disse flinke folka mangler koordinering, når det er ingen som sitter i kontrollrommet, ja, da svikter gjennomføringen. Det blir eksekutiv funksjonssvikt. Ingen direktør som sørger for at alle jobber mot samme mål. Så denne direktøren du har, er rett slett ikke helt rett mann på rett sted, kan man si. Men ikke fortvil, det går an å gjøre noe med, det kommer vil tilbake til.
Ja, og om du lurer på hvorfor ER direktøren sånn? Hvorfor kan vi ikke bare sparke ham og ansette en ny? Jo, du gjettet antakelig riktig. Dette handler om hjernekjemi, og dette handler igjen om dopamin. Direktøren din - altså prefrontal cortex, den fremre delen av hjernen - den trenger dopamin for å fungere. Dopamin er som drivstoff. Og ved ADHD produserer hjernen mindre dopamin, eller bruker det opp raskere.
Så noen dager har direktøren nok drivstoff - kanskje fordi oppgaven er spennende, eller fordi det er en frist som gir adrenalin. Andre dager er tanken tom. Og uten drivstoff kan han rett og slett ikke gjøre jobben sin, uansett hvor mye DU vil det.
Det er derfor vi ikke er late. Det er derfor vilje ikke er nok. Du kan ikke bare 'prøve hardere' når hjernen mangler det kjemiske drivstoffet den trenger.
Som en konsekvens av dette uorganiserte kaoset kan selv en enkel oppgave (som for eksempel å brette klær) føles som en komplisert operasjon der alt går galt i logistikken. Fordi det er ingen i direktørens kontor som sier at nå må denne avdelingen sette i gang, og så overtar den andre avdelingen, og så voila - hendene jobber. Fordi direktøren ikke er til stede for å si at nå må anestesilegene starte, så overtar kirurgen, og så på en to tre - operasjonen er ferdig.
Derfor blir å brette klær som å vente på et helikopter med et hjerte som har landet på feil tak. Når samkjøringen svikter, blir resultatet forsinket, kaotisk eller halvhjertet – så når du sitter og stirrer på kleshaugen, er det ikke du som er lat – det er bare sykehuset ditt som har mistet koordinatoren. Direktøren er på fylla og du har ingen som kan fortelle kroppen hva den skal gjøre.
Noen ganger er direktøren fyllesyk fordi han var i dyp hyperfokus dagen før, andre ganger er den syk fordi du ble overveldet av et selskap, og tredje gangen er han kanskje på et kurs og ikke til stedet fordi han dagdrømmer. Det spiller ingen rolle hvorfor han ikke er på jobben - poenget er at selv en enkel oppgave, mye enklere enn en hjertetransplatasjon - blir umulig å utføre uten denne flyktige fyren.
Men ikke fortvil! Siden du ikke kan akkurat sparke direktøren som styrer sykehuset ditt, betyr det ikke at du er håpløs. Det går an å gjøre noe med, og er du en voksen kvinne med ADHD, har du antakelig gjort en del av tiltak for å beskytte deg selv allerede.
Kanskje du har noen tips til oss andre når du tenker deg om?
Jeg har blitt en bedre sykehusdirektør i hvertfall på ett område. Jeg har nemlig lært noe gjennom tiden. Som jeg har nevnt tidligere, har jeg gått på en smell i min første jobb, og det var ikke bare ved den ene gangen. Jeg elsker å løse oppgaver, så jobben for meg er noe jeg per definisjon liker å gjøre. Jeg liker å bryne meg på ting, så jeg sier ja til flere oppgaver, også de jeg ikke har kapasitet til, fordi jeg har jo i grunn mye større kapasitet enn andre, har jeg ikke det?
Jeg tror ikke at jeg lider av den klassiske ja-syken, altså der man sier ja til alle oppgaver man får fordi man er redd folk vil ikke like deg. For meg handler det nok med om at jeg LIKER å ha oppgaver, å holde meg travel gjør at jeg får gjort mer (de minst produktive dagene er jo de jeg har få oppgaver). Men resultatet er i grunn den samme - du påtar deg mange flere oppgaver enn du har kapasitet til.
Så denne sykehusdirektøren, den setter i gang med å oppdatere IT-systemet på sykehuset, samtidig som det har skjedd en stor togulykke og det meste av sykehuspersonalet løper rundt og redder de de kan. Dessuten hadde det kommer inn en skoleklasse med meslinger, og de må også tas hånd om - uten at smitten sprer seg til hele huset. Og så har jammen ambulansebilene blitt avskiltet fordi noen (hvem kan det være?) har glemt å betale årsavgiften. Der har du den perfekte stormen.
DOPAMILLA: Og hvem er best til å håndtere en perfekt storm?
Ja, jeg kommer akkurat til det, Dopamilla. Så etter å ha vært utbrent og så sliten at jeg knapt klarte å stå opp av senga, inså jeg at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg kunne ikke bare fortsette å håpe på at direktøren skulle skjerpe seg - han kommer aldri til å bli pålitelig.
Så i stedet har jeg funnet ut at jeg trenger systemer som hjelper meg selv når direktøren svikter. Jeg kaller det styrelederen - men det er egentlig bare jeg som har lært meg selv å si nei.
Denne 'styrelederen' - altså mitt bevisste valg om å beskytte kapasiteten min - er en skikkelig bitch. Hun sier nei til oppgaver som høres spennende ut. Hun er streng og krass. Hun minner meg på at selv om jeg FØLER at jeg har kapasitet til alt, så har jeg faktisk ikke det. Hun tvinger meg til å prioritere - fordi direktøren min aldri kommer til å gjøre det. Hun sier at nok er nok, du skal IKKE påta deg flere operasjoner, nei, ikke snakk om det. Du skal ikke oppgradere utstyr på røntgenavdelingen samtidig som du skal sende alle sykpleiere på kurs. Du skal ikke - utropstegn!
Hun er en bitch, og hun trengs! Fordi uten henne, ender jeg utbrent igjen.
Så hvis du ser på sykepleiere som representanter for vår arbeidsminne, så jobber de med å holde styr på pasientjournaler og medisiner, men hvis de blir overbelastet, mister de oversikten. Ambulansepersonell (som kan være vår oppmerksomhetsskift): De må vite hvor de skal rykke ut først – men uten god styring kan de kjøre i ring. Pasientkoordinator (som står for planleggingen): Skal egentlig bestemme rekkefølgen på operasjoner, men blir lett distrahert og ender med å omprioritere hele tiden.
Styrelederen har nå sjekklister: "Hva er viktigst? Hva har vi kapasitet til?"
Hun kan også si: "Vi må ta færre operasjoner, men gjøre dem ordentlig."
Dette blir en bevisst strategi som gir frihet.
Men også denne styrelederen trenger støtte, hun kan også bli sliten av å styre rundt. Jeg mistenker at de av oss som har gått udiagnostisert og uten hjelp, befinner seg cirka på dette punktet nå. Vi har jobbet som en superdyktig styreleder og styrt mange av de forskjellige avdelingene på sykehuset, men vi er alene. Vi er én person der det trenges overlege på hver avdeling, der det trenges en IT-sjef, en eiendomssjef, en teknisk sjef og ja - sikkert en ledergruppe som trenger et stort møterom for å få et helt sykehus til å gå rundt, hele tiden, hele livet.
Men du har stått alene i det. Høres det kjent ut? Høres det ut som et bilde som føles riktig?
Og ja, jeg bruker fortsatt mye energi på å kompensere for at direktøren er upålitelig. Det er fortsatt krevende. Men forskjellen er at nå VET jeg hvorfor jeg sliter, og jeg har verktøy som hjelper i stedet for å bare piske meg selv.
Nå kan vi ta noen eksempler som jeg tipper du vil kjenne deg igjen i. Jeg vil bare illustrere hvor viktig rolle denne slurvete direktøren har og hvor plagsomt det er at han gjør jobben bare halvveis når det passer ham.
Ta for eksempel vår arbeidsminne, det er spesialsykepleiere i blodbanken. Det er veldig få, kanskje bare 3-4 i hele sykehuset, så det er veldig travelt. Når noen roper på dem at nå må de komme, setter de av gårde. Men på vei til operasjonsbordet blir en av dem stoppet av en lege som ville takke henne for god hjelp i forrige uke, avdelingslederen som minner henne om avdelingsmøte kl 13 og så snubler hun i en pasient som ikke har lært seg å beherske rullestolen sin. Så plutselig står hun der, midt i gangen, men en pose blod i hånden og lurer på hvor var hun på vei. Akkurat som når du står i stua med nøklene i hånden og ikke aner hva du skulle.
Eller - og dette er noe jeg opplever ofte - å lage middag etter en anvisning som inneholder kanskje bare tre steg, men likevel ikke være i stand til å huske steg 2 mens du jobber med steg 1. Har du noen gang fisket opp posen til posesuppen fra søpla fordi du glemte steg 3? Jeg har. Ikke bare en gang. Det skjer faktisk ganske ofte. Dette handler ikke om generell dårlig hukommelse - du husker masse andre ting! Men arbeidsminnet klarer ikke holde på info MENS du gjør noe annet.
DOPAMILLA: Ofte? Prøv 'ukentlig'. Vi kunne hatt en abonnementsordning på matemballasje fra søpla.
Og så kan du se for deg en indremedisiner. Han kjører samme veien til jobben hver dag, han har beregnet nøyaktig hvor mange minutter det tar å komme til sykehuset, slik at han ikke kommer for seint til noen operasjoner. Han er en pliktoppfyllende fyr. Har kjenner veien inn og ut, han kan nesten kjøre den i blinde. Men denne dagen, bak en sving, ser han blålys. Han bråbremser fordi trafikken står. Et kast på klokka sier ham at han har ikke tid til dette, han kommer ti å komme seint. Han kan ikke komme for seint. Han er en pålitelig fagperson som ikke kommer for seint. Pulsen øker, svetten pipler fram på panna. Han kjenner hjertet dunke i brystkassa. Så kommer sinnet og han slår av alle krefter i rattet. Faen, faen faen! Hva skal han gjøre? Logisk sett kunne han kjørt en annen vei. Det finnes faktisk tre andre veier til sykehuset. Men i dette øyeblikket ser han dem ikke. Hjernen hans har låst seg på DEN veien, og nå står alt stille Han er så sint at tårene presser på. Dette var ikke slik han hadde planlagt dagen skulle være!
Så hva skjer her egentlig? Indremedisineren hadde jo en plan - en god plan, som han har fulgt i årevis. Men planen funker ikke lenger. Han kunne kjørt en annen vei, men direktøren, han som skulle sagt 'ok, bytt plan, kjør den andre veien' - han er ikke til stede. Eller rettere sagt, han er så overveldet av panikken at han har gått i fullstendig baklås. Dette kalles kognitiv fleksibilitet - eller mangel på det - men du trenger ikke huske navnet. Du trenger bare vite at det er derfor du noen ganger står totalt fast selv om løsningen egentlig er enkel.
Så i stedet for å omdirigere, i stedet for å gi nye instruksjoner, kollapser hele systemet. Indremedisineren sitter der i bilen med hjertet på spreng, ute av stand til å gjøre noe som helst. Han er ikke dum - han VET det finnes andre veier. Men når direktøren fryser under press, fryser alt.
Og for det andre kommer følelsene som en flodbølge. Direktøren din har ingen bremser på følelser. Når de først kommer, kommer de i full fart. Sinnet, frustrasjonen, fortvilelsen - alt på en gang. Det er ikke at du overreagerer. Det er at hjernen din mangler demperen som andre har.
Noen dager ville det gått annerledes. Noen dager ville indremedisineren sett blålysene, sukket irritert, og bare kjørt en annen vei. Ingen drama. Men andre dager - når direktøren allerede er sliten, når han har brukt all energien sin på å regulere seg selv gjennom dagen - da er det ingen reserve igjen. Og det er dette som er så forvirrende med ADHD. Du vet aldri hvilken dag du får.
I dag vet vi at ADHD er arvelig. Vel, ingen av mine foreldre hadde en offisiell diagnose. Derfor blir slike små tilbakeblikk av og til morsomme. Min mor skulle besøke meg. Hun har alltid vært flink til å pakke, hun har reist mye i yngre dager. Hennes metode heter "småhauger". Hun lager en liten haug med gensere, en med bukser, en med undertøy og så videre. Disse haugene ligger da synlig på soverommet ved siden av kofferten, slik at hun har visuell kontroll over hva som er klart og hva som må gjøres. Egentlig ganske smart for en ADHD-hjerne - ekstern oversikt som ikke krever arbeidsminne.
Men så, en dag skjedde det som ikke skal skje - selvsagt. Hun kom til meg med kofferten full av klær. Men én haug hadde ikke kommet med. En litt vesentlig haug. Nemlig undertøy.
Så, selv om man planlegger godt og har en metode, kan det glippe. Planlegging - det handler om å se alle stegene i en oppgave og vite hvilken rekkefølge de skal gjøres i. For noen med ADHD er dette en kjempeutfordring.
Og ja, vi lo godt av de manglende trusene til mor.
DOPAMILLA: Selvfølgelig lo dere. Hva skulle dere ellers gjort? Gråte over den genetiske arven?
Jeg kjenner mest på dette ved å kaste meg over den morsomme delen av oppgaven og så hoppe over det som er kjedelig. Ikke bevisst, men det blir ofte slik. Tenk for eksempel at du inviterer venner på middag. Du har sett denne fantastiske desserten du vil lage - kanskje en komplisert sjokoladekake med tre lag. Du blir så opptatt av DEN at du glemmer hovedretten. Så når gjestene nesten er der, oppdager du at det ikke er tid til den avanserte retten som skulle stå i ovnen i tre timer. Du slenger sammen en omelett i stedet. Mat er mat, ikke sant? Og desserten blir supergod!
I sykehusmetaforen ville det sett ut som at direktøren bestemmer seg for å bygge en ny rehabiliteringsavdeling. Han har store planer, ser allerede for seg aviser som skryter av hans framtidsvisjon, han har kanskje til og med invitert en journalist for å snakke om dette. Men når håndverkerne står der med gravemaskinen, viser det seg at ingen har søkt om byggetillatelse. Direktøren hoppet rett til det spennende - visjonen, praten, æren - men glemte helt de kjedelige, nødvendige stegene underveis.
Det er ikke alltid så lett å se for denne direktøren alle stegene i en prosess og å gjøre dem i riktig rekkefølge.
Men la oss se på noen tips som kan funke - jeg skal i hvertfall nevne det som funker for meg. Det kan hende at du har helt andre triks som funker bedre.
Vi vet at folk med ADHD er superflinke til å skrive lister, til å ta skjermdumper eller sende meldinger med alt som skal huskes, alt som skal gjøres. Så blir man ofte overveldet av det, ikke bare av den uendelige strømmen av beskjeder, men også av rotet. Hva er viktigst, hva haster mest? Så et hjelpemiddel blir en ny belastning.
DOPAMILLA: Ja, vi er EKSPERTER på å lage lister. Å faktisk BRUKE dem? Det er en helt annen sak.
Jeg er også superflink til å skrive lister. Men, jeg har lært at for at de skal funke, må de sorteres og gjenomgås. Så, med jevne mellomrom, ideelt sett hver dag, går jeg gjennom to do lista mi. Så tar jeg en post-it lapp og velger de viktigste oppgavene, de jeg vet må gjøres. Som oftest er det tre til fem stykker. Jeg hopper elegant over de som BURDE gjøres, men tar kun de som MÅ gjøres. Og jeg prøver å ha med i hvertfall en som ikke er helt gørrkjedelig. Det er den morsomme av dem som er enklest å starte dagen med.
Så mitt tips #1 er: Lag KORT liste, en liste som får plass på en post-it lapp over oppgaver som MÅ gjøres.
Tips #2: Start med den morsomste av dem først.
Tips #3: Del store oppgaver i små små biter. Husk hvordan man spiser en elefant!!
En annen tips er å gjøre ting visuelle eller håndfaste. Da tenker jeg for eksempel på haugene til min mor. Da slipper du å gå rundt med en mental liste over det som allerede er gjort og det som må gjøres. Vil du gjøre det ENDA mer pedagogisk, ta et ark og skriv: UNDERTØY, BUKSER osv på dem. Sett disse på borde og så putter du hver haug på den aktuelle lappen. Da SER du hva som mangler. Og denne metoden kan du bruke ved de fleste prosjekter, ikke bare pakking av koffert. Snu arkene ettersom du gjør deloppgavene unna - eller ENDA bedre, krøll dem sammen og ta en liten seiersdans hver gang du er ferdig med å spise en del av elefanten!
Body doubling er en metode som ofte framheves som suksessfull - det handler om å gjøre ting sammen med noen andre, selv om dere ikke jobber med samme oppgave. Bare å ha noen i nærheten som også gjør noe, gjør det lettere å komme i gang. Jeg vet at hvis jeg får ånden over meg og begynner for eksempel å støvsuge, tar det ikke mange minuttene før samboeren min reiser seg og begynner å gjøre noe han også. Det er som en magnet som trekker ham opp av stolen. Så det fungerer uansett om man har ADHD eller ei.
I tidligere episoder nevnte jeg en annen metode som fungerer - nemlig å regne seg tilbake i tid for å planlegge. I stedet for at direktøren sier 'vi skal bygge en avdeling!' og så bare begynner å grave, jobber han baklengs: 'Avdelingen åpner 1. juni. Det betyr vi må være ferdige med innredning 15. mai. Det betyr bygget må stå ferdig 1. april. Det betyr vi må starte byggingen 1. januar. Det betyr vi må ha byggetillatelse innen november. Det betyr vi må søke nå.
I praksis betyr dette at middagen skal være ferdig kl 18, og for å få det til, så må vi:
Kl 18:00 = gjestene kommer, mat på bordet
Kl 17:30 = servere maten (må være ferdig tilberedt)
Kl 16:30 = starte matlagingen (1 time)
Kl 15:30 = rydde/dekke bordet (1 time)
Kl 14:00 = handle (1,5 time)
Kl 13:00 = lage handleliste
Kl 12:00 = bestemme meny
En annen ting er å visualisere og ha planen klar, gjerne også plan B - spesielt om du skal gjøre noe viktig. Husker du indremedisineren som ble satt ut av en stengt vei? Om han hadde forberedt seg med plan B på forhånd - 'hvis hovedveien er stengt, tar jeg parallellveien' - ville det vært lettere å bytte når det skjedde. Sannsynligvis visste han at parallellveien finnes, men i øyeblikket klarte han ikke å bytte plan. Men om du HAR tenkt gjennom plan B på forhånd, er hjernen mindre overveldet når du må bytte.
Jeg liker å tenke at jeg er forberedt på alle alternativene, og er klar til å handle om det trengs. Men for meg blir dette en annen utfordring - jeg overtenker kanskje litt vel mye i forkant. Da jeg skulle rekke fly tidlig forleden, regnet jeg ikke bare ut tiden alle de enkelte delene av reisen kunne ta for å vite når jeg måtte dra hjemmefra, men også: hva hvis det blir kø? Hva hvis det blir buss for tog? Hva hvis... helt til jeg tok meg i å planlegge for alternativer som innebærer tredje verdenskrig og angrep av aliens. Så - alt med måte. Noen ganger er godt nok virkelig godt nok. Og - det går jo alltids et annet fly.
Og - det finnes faktisk en måte å gi hjernen dopaminen for å starte dagen bedre. Det er en meget enkel metode, nemlig bevegelse eller trening. Før du sier at du ikke orker å gå på treningssenter kl 6 på morgenen, så kan jeg si at det trenger du ikke. Gå til jobben om du kan. Sykle. Eller gå av et par stopp før du må av, og gå resten. Hjernen vår er skapt til å jakte, altså bevege seg. Den får næring av det, så gi ham noe å tygge på. Så blir dagen din også bedre.
Det finnes selvsagt andre metoder som kan fungere bedre for deg enn de gjør for meg, heldigvis er vi ingen like og alle er smarte nok til å finne på lure ideer. Del dem gjerne med meg, så kan vi snakke om den senere!
DOPAMILLA: Jeg har også et tips, jeg. IKKE kast matemballasje i søpla FØR maten er ferdig!
Hm, det ER faktisk en god ide, Dopamilla. Så, da kommer vi tilbake med dette isfjellet som Titanic strandet på. For det er slik med ADHD også. Vi strander på det som ikke synes.
Det er ofte atferden som definerer oss, gjerne i øynene til andre, men også i egne - fordi vi har blitt ledd av, gjort narr av og sett folk riste på hodet av oss. Mens vi surrer rundt og ikke husker hva vi var i ferd med å gjøre, mens vi griner i fortvilelse fordi vi ikke får til en ting slik vi hadde planlagt, mens vi sitter der tomme for krefter midt i en oppgave. Vi blir definert av hva folk ser. Et surrehode, en rotekopp eller en som er lat.
Men vi er det folk IKKE ser - en hjerne som ser ut som det sykehuset jeg har beskrevet. En hjerne som ikke har nok koordinering til å få de superflinke ansatte til å jobbe sammen. Det handler ikke om at vi ikke kan, det handler om at vi ikke har samme verktøy til å få det til.
Så neste gang du ser noen som surrer, eller når du selv sitter fast midt i en oppgave, husk at det ikke handler om hvilke evner denne personen har. Det handler ikke om latskap eller om giddeløshet – det handler om koordinering. Det handler om at hjernen ikke spiller på lag med det vi ønsker å gjøre. Og med riktige verktøy, ytre struktur og litt selvmedfølelse, kan vi finne måter å jobbe MED hjernen vår i stedet for mot den.
DOPAMILLA: Så, oppsummering: Vi har en full direktør, helikoptre på feil tak, og folk som graver i søpla etter posesuppeposer. Og vi kaller dette en FUNKSJON?
Og vet du hva som er det verste med den lille historien min om maling av huset? Hvis jeg faktisk hadde invitert folk på innflyttingsfest, hadde jeg antakelig ferdigstilt det i tide. Fordi da hadde det vært en frist. Da hadde det vært konsekvenser. Da hadde hjernen min fått den dytten av panikk-dopamin som trengs for å komme i gang. Men uten ytre press? Umulig.
DOPAMILLA: Så løsningen på ADHD er altså konstant sosial press og panikkdopamin? Fantastisk. Virkelig bærekraftig.